Derfor satser Norge på karbonfangst på avfallsforbrenning

Når husholdnings- og næringsavfall brennes for å produsere fjernvarme, frigjøres store mengder CO₂. Avfallet inneholder en blanding av biogent materiale (cirka 55 prosent) og fossil plast (cirka 45 prosent). Dette er grunnen til at avfallsforbrenningsanleggene våre utgjør noen av de største enkeltpunktene for klimagassutslipp i Norge.

Lurer du på hvor mange avfallsforbrenningsanlegg vi har, og hvor de ligger?

Sirkulærøkonomiens hovedprinsipp er at mest mulig av materialressursene vi bruker skal ombrukes eller resirkuleres. Likevel vil det alltid vil være behov for avfallsforbrenning. Ikke alt kan ombrukes eller resirkuleres, og befolknings- og velstandsvekst spiller også inn.

Av den grunn poengterer Miljødirektoratet i sin rapport Klimatiltak 2026 at karbonfangst (CCS) ved avfallsforbrenningsanleggene våre er et nødvendig tiltak om vi skal nå 2030-målet. Miljødirektoratet peker på at det for avfallsforbrenningssektoren i praksis ikke finnes andre teknologiske alternativer som kan gi tilstrekkelig store utslippskutt.

I tillegg trekker Miljødirektoratet frem potensialet for negative utslipp, også kalt bio-CCS. Siden omtrent halvparten av avfallet som forbrennes består av biologisk materiale, vil fangst og lagring av denne CO₂-en fjerne karbon fra det naturlige kretsløpet. Dette kan kompensere for utslipp i andre sektorer hvor det er vesentlig vanskeligere eller dyrere å kutte.

Finansielt krevende

Å få på plass karbonfangst ved avfallsforbrenningsanlegg krever store investeringer. Derfor har Enova støttet både mulighetsstudier, forprosjekter og pilottesting. Sommeren 2026 lanserte Enova i tillegg auksjonsbaserte tildelinger og målrettede støttepakker som skal redusere den finansielle risikoen før endelige investeringsbeslutninger tas.

I tillegg til å gi støtte til utviklingen av fangstanleggene, gir Enova også støtte til logistikkjeden, som lokale mottaksterminaler og mellomlagringsplasser. En godt utbygd logistikkjede er et must om også mindre og mellomstore avfallsforbrenningsanlegg rundt om i landet skal kunne karbonfange sine utslipp og få sendt disse til permanent lagring.

Enova-støtte til tross – mange avfallsforbrenningsanlegg som har et ønske om å bygge karbonfangstanlegg, blir forhindret i sine planer fordi rammebetingelsene ikke er til stede. Dette gjelder for eksempel BIRs karbonfangstprosjekt, og Kvitebjørn AS’ planer om karbonfangstanlegg i Tromsø, som bremses på grunn av kraftmangel.

Med skjerpede krav fra EU og tøffere nasjonale klimamål etterlyser avfallsforbrenningssektoren mer drahjelp fra myndighetene. Dersom Norge lykkes med å rulle ut karbonfangst-teknologien i storskala, vil det gi betydelige nasjonale utslippskutt. I tillegg vil det vise for verden hvordan avfallsforbrenning med karbonfangst er en løsning som minsker behovet for deponering av avfall, produserer fjernvarme som kan utnyttes i energimiksen, og reduserer både fossile og biogene klimautslipp.