Innspill til Industrial Accelerator Act

Sirk Norge legger følgende forutsetninger til grunn for innspill:

• EUs har et mål om å doble sin sirkulære materialbruksgrad fra 11,6 til 23,2 prosent i inneværende tiår.
• Norges sirkulære materialbruksgrad har ifølge SSB vært stabil rundt 3,3 prosent siste ti år. Norges strategi er også en dobling - samtidig som regjeringens ambisjon er at Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi.
• Dersom både EU og Norge parallelt dobler sirkulær materialbruksgrad, vil avstanden i sirkularitet faktiskøke, fra 8 til 17 prosentpoeng (11 - 3 vs 23 - 6). Denne forskjellen i omstillingstakt vil aktivt skade norsk konkurransekraft!

Sirk Norge har i lys av ovennevnte følgende innspill til NFDs arbeid med å utforme en norsk uttalelse til forslaget om ny industrilov i EU:

• EØS-land må formelt sikres markedstilgang ved å være inkludert i omfanget av artikkel 7-8. Opprinnelsesregelen "Laget i EU" er basert på tollunionregelverket, som per definisjon utelukker Norge som ikke-EU-land og ikke-tollunionsmedlem. Dette kan systematisk ekskludere norske gjenvinningsaktører fra offentlige anskaffelsespreferanser, støtteordninger og auksjonstildelingskriterier - til tross for at Norge er dypt integrert i europeiske verdikjeder gjennom EØS. Det må formelt sikres at EØS-land gis full markedsadgang ved å inkluderes eksplisitt i omfanget av artiklene 7 og 8.
• Utvid omfanget av materialer underlagt krav om "laget i EU" i annex II til å inkludere plast og planglass, og inkluder minimumskrav til resirkulert innhold i alle bokstaver. Sirk Norge registrerer at den europeiske bransjeforeningen Recycling Europe har foreslått konkrete minimumskrav: https://recyclingeurope.org/publication/recycling-europes-position-on-the-industrial-accelerator-act-iaa/
• Sirkulærøkonomi må vurderes som selvstendig kriterium i alle delegerte rettsakter under artiklene 8, 9, 10 og 16.
• Gjenvinning og sekundærproduksjon må eksplisitt inkluderes i artikkel 17 nr 2 slik at investeringsbetingelser og insentiver minimum blir likestilt med primærproduksjon. Kapittel IV om investeringer gjelder kapasitetsbygging av verdikjeder som er dominert av primærproduksjon. Gjenvinning og sekundærproduksjon er ikke eksplisitt inkludert. Utenlandske investeringer i primærkapasitet kan dermed gis en fordel som vil være sterkere enn for sekundærkapasitet. Denne strukturelle ubalansen representerer en systematisk subsidieeffekt, hvilket styrker eksisterende barrierer mot sirkulær omstilling.
• Kapittel V om akselerasjonsområder er også sterkt orientert mot primærproduksjon.Det bør gjelde en egen bokstav for vektlegging av gjenvinningsindustri både ved utpeking av akselerasjonsområder (artikkel 25 nr 2) og i listen over strategiske sektorer i annex I. NACE-kode 38.21 bør minimum legges til i listen over strategiske sektorer. Samtidig bør det legges særskilt vekt på gjenvinning av kritiske råmaterialer (jfr CRMA).
• Tillatelser for gjenvinningsanlegg og sekundærproduksjon må eksplisitt inkluderes i rammeverket for akselererte tillatelser (kapittel II og V, artikkel 5 m.fl.). Akselerert og strømlinjeformet sakebehandling av tillatelser for industriell produksjon er orientert mot primærproduksjon, og dårlig tilpasset tillatelsesprosesser for gjenvinningsanlegg - som har komplekse og langvarige prosesser. Dette er en strukturell konkurranseulempe - primærprodusenter kan raskt bygge kapasitet, mens gjenvinningsanlegg som behandler de samme materialstrømmene fortsatt møter full kompleksitet og varighet i saksbehandlingen. Definisjonen av kvalifiserende prosjekter må enten utvides, eller det må etableres et separat spor for sirkulære anlegg med tilsvarende tidsfrister og enkeltpunkt-koordinering.
• Det er nødvendig med en eksplisitt og bindende bestemmelse om at lavkarbonklassifiseringssystemet anerkjenner resirkulert innhold som en selvstendig og målbar karbonreduksjonsfaktor. Forordningen og annexene mangler bindende forpliktelser rettet mot resirkulert innhold, og overlater dette til delegerte rettsakter under økodesign- og byggevareforordningene. Delegerte rettsakter er imidlertid gjenstand for politiske prosesser der primærindustriens interesser historisk har vært sterkere representert enn gjenvinningsindustrien. I fortalens punkt 22 står det at terskler for lavkarbonklassifisering bør justeres basert på andelen resirkulert innhold, men dette er ikke operasjonalisert i bindende artikkeltekster (f.eks. artikkel 10).
• Det bør stilles krav om at de delegerte rettsaktene utvikler dedikerte beregningsmetodologier for sekundærproduksjon, med eksplisitte justeringer for fornybar elektrisitetsbruk i produksjonskjeden. Beregningsmetodologien for klimagassintensitet er bygget på EU ETS-produktbenchmarks og CBAM-data som er utviklet med primærproduksjonsprosesser som referanse. Dette medfører at den reelle karbonfordelen vedsekundærproduksjonsystematisk undervurderes, gjennom inkonsekvent behandling av elektrisitetsintensive prosesser, uklar allokering mellom avfallsbehandling og materialretur, og manglende anerkjennelse av utslippsbesparelse når sekundære materialer erstatter primære. Lavkarbonkriterier bør heller baseres på mer objektive LCA-metodologier, som EPD og PEF.
  • Allokering av utslipp mellom avfallsbehandling og materialreturETS-systemet allokerer utslipp til den installasjonen der forbrenning eller prosessering skjer. For et gjenvinningsanlegg som behandler skrapmetall og produserer sekundærstål, er det metodologisk uklart hvordan utslippene fra selve gjenvinningsprosessen skal allokeres mellom avfallsbehandlingsfunksjonen og materialproduksjonsfunksjonen. ETS-benchmarks er satt for primærproduksjon og reflekterer ikke denne dualiteten.
  • Systemgrensene for produktbenchmarks favoriserer primærproduksjonETS-produktbenchmarks, som er grunnlaget for lavkarbonklassifisering i forordningen, er beregnet med utgangspunkt i de mest effektive primærproduksjonsanleggene. Sekundærproduksjon via elektrisk lysbueovn for stål, for eksempel, har fundamentalt annerledes utslippsprofil og innsatsvarestruktur, men faller inn under samme benchmark som primærstål fra masovn. Dette gjør at den reelle karbonfordelen ved sekundærproduksjon ikke fullt ut fanges opp i benchmarkstrukturen.
  • Scope 2-utslipp fra elektrisitet behandles inkonsekvent. Gjenvinningsprosesser er typisk mer elektrisitetsintensive og mindre fossilt intensive enn primærproduksjon. EU ETS-benchmarks er historisk utviklet med fokus på direkte fossile utslipp, og behandlingen av indirekte utslipp fra elektrisitsforbruk (scope 2) er ikke konsekvent. For norske gjenvinningsaktører med tilgang til nær-nullkarbon vannkraft er dette særlig relevant: den reelle karbonfordelen ved lav-karbon elektrisitetsforbruk fanges ikke fullt ut opp i eksisterende metodologi.
  • CBAM er designet for primærproduksjonCBAM-metodologien er eksplisitt utviklet for å beregne innebygd karbon i primærproduserte varer som importeres til EU. Den har ingen mekanisme for å håndtere gjenvunne materialer som innsatsvarer, og reflekterer ikke utslippsbesparelse av at sekundære materialer erstatter primære i produksjonskjeden.
• Sekundære råvarer må eksplisitt kvalifisere som innsatsvarer under 30%-terskelen i artikkel 18 nr 2 f. Utenlandske investorer må hente minst 30 prosent av innsatsvarene til sin produksjonsaktivitet fra EU/EØS. Det er ikke avklart i forordningsteksten eller tilhørende fortaler hvorvidt sekundære råvarer teller som innsatsvarer, eller om dette tolkes snevert som primærkomponenter og -materialer. Inkludering i artikkel 18 nr 2 f kan imidlertid føre til direkte og strukturell etterspørsel etter sekundærmaterialer fra alle de strategiske sektorene (et betydelig marked). I motsatt tilfelle kan kravet til innsatsvarer ende opp med å styrke primærforsyningskjedene og forsterke barrierer mot sekundær omstilling.
• Resirkulert innhold bør inkluderes som et selvstendig og obligatorisk tildelingskriterium i offentlige anskaffelser – atskilt fra og ikke underordnet lavkarbonvurderingen. Anskaffelsesrammeverket inneholder ingen eksplisitte forpliktelser til å foretrekke produkter med høyt resirkulert innhold som en selvstendig tildelingskategori. Lavkarbonkrav alene er ikke tilstrekkelig, siden primærprodusenter med fornybar energi kan oppfylle terskelverdier uten å bruke sekundære råvarer. Dette kombinert med unntaksbestemmelsen i artikkel 11 3c , gir primærprodusenter betydelig rom til å konkurrere på kun på pris uten å måtte oppfylle sirkulærøkonomikriterier.
• Det bør fremmes eksplisitt og likeverdig behandling av avfallsbaserte og kjemisk gjenvunnede råvarer i alle delegerte rettsakter under artikkel 16. Artikkelen gir Kommisjonen fullmakt til å etablere etterspørselstiltak for den kjemiske industrien, hvor primære biobaserte løsninger favoriseres på bekostning av avfallsbaserte råvarer. Dette representerer en risiko for en skjevhet som er direkte skadelig for investeringscaser for kjemisk gjenvinningsindustri som investerer i avanserte gjenvinningsteknologier for plast og andre komplekse materialstrømmer. Artikkel 16 må understreke eksplisitt at avfallshierarkiet og prinsippet om ressurseffektivitet i rammedirektivet for avfall skal ivaretas.

Evaluering av regelverket bare hvert tredje år er en for treg mekanisme – det vil ikke gi tilstrekkelig evne til å korrigere markedsvridninger. Artikkel 29 bør vurdere hyppigere evaluering. Aktiv bruk av indikatorene i EUs sirkulære monitoreringsrammeverk bør legges til grunn, spesielt status for sirkulær materialbruksgrad. Tre år er lang nok tid til at både offentlige anskaffelser og investeringsbeslutninger fører til konsoliderte markedsposisjoner for primærindustrien – og betydelig markedsvridning i disfavør av gjenvinningsindustrien. Det bør f.eks. fremmes krav om en eksplisitt overvåkingsforpliktelse som sporer markedsandelen for sekundære vs primære materialer i offentlige anskaffelsesresultater fra forordningens første anvendelsesår, for å kunne oppnå raskere markedskorrigeringer hvis/når det avdekkes systematiske skjevheter mot sekundærprodusenter.