Våre nettverk
Regelverk

Circular Economy Act (CEA)
EU ønsker lovverket Circular Economy Act (CEA) med formål om å øke etterspørselen etter sekundære råmaterialer og skape et indre marked for avfall, med særlig fokus på kritiske råmaterialer. Lovforslaget følger opp EUs sirkulære handlingsplan (Circular Economy Action Plan II) med ambisjon om å doble EUs sirkularitetsrate innen 2030.

Økodesignforordningen
Økodesignforordningen (2024) stiller miljø- og sirkularitetskrav til nesten alle produkter i EUs indre marked. Den bygger på prinsipper for holdbarhet, reparasjon, materialgjenvinning og digital sporbarhet gjennom digitale produktpass. Ambisjonen er å gi bedre miljøinformasjon til forbrukere og aktører i verdikjeden. Det digitale produktpasset skal gjøre det enklere å reparere og gjenvinne produkter, og forbedre sporing av problematiske stoffer.

Revidert rammedirektiv for avfall (2025)
EU har revidert rammedirektivet for avfall, med særlig vekt på matavfall og tekstiler. Mat og tekstiler er ressursintensive sektorer med stort potensial for sirkulære tiltak som kan redusere global miljøpåvirkning. Forslaget introduserer nye mål for reduksjon av matavfall og krever opprettelse av produsentansvar for tekstiler i alle medlemsland.
Strategier
Leverte høringssvar
Circular Economy Act (Call for evidence)
Europakommisjonen har igangsatt en tidlig høring for å samle innspill til utviklingen av en ny Circular Economy Act. Målet med lovforslaget er å fjerne regulatoriske barrierer og styrke markedet for sekundære råmaterialer, for å akselerere overgangen til en sirkulær økonomi i EU. Miljødirektoratet vil sende innspill på vegne av Norge og har oppfordret norske aktører til å bidra med sine synspunkter. Her kan du lese om Sirk Norges innspill.
Revidering av EUs klimalov
EU har foreslått et klimamål om 90% utslippsreduksjon innen 2040, sammenliknet med 1990-nivå. Sirk Norge har levert høringsuttalelse. Vi mener at en ambisiøs og bindende klimapolitikk er avgjørende for å sikre reelle utslippskutt i alle sektorer, også i avfalls- og gjenvinningsbransjen.
Digitale produktpass - regler for servicetilbydere
Sirk Norge har svart på Europakommisjonens spørreskjema om temaet.
EØS-institusjonene
EØS-institusjonene er organisert både under EU og EFTA som sammen administrerer EØS-avtalen. Norske interesser representeres av nasjonale myndigheter. EU har fire institusjoner som har beslutningsmyndighet og utarbeider politiske retningslinjer og nye regelverk: Kommisjonen, Rådet, Parlamentet og Det europeiske råd. EFTA har to sentrale institusjoner til EØS-avtalen: EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen. EU og EFTA har også for fellesorganer som er sentrale: EØS-rådet og EØS-komitéen. De norske representantene i EØS-institusjonene og nasjonale myndigheter som påvirker EØS-saker er Den norske EU-delegasjonen, Europautvalget, Stortingets EU/EØS-delegasjoner og Fagkomitéene på Stortinget. Nedenfor kan du lese om hver av disse organene som utgjør samarbeidet om EØS-avtalen.

EU-institusjonene
EU har fire institusjoner som har beslutningsmyndighet og utarbeider politiske retningslinjer og nye regelverk: Kommisjonen, Rådet, Parlamentet og Det europeiske råd.
Europakommisjonen
Europakommisjonen (European Commission), også kalt EU-kommisjonen eller bare Kommisjonen, er forvaltnings- og kontrollorgan for EU. Fra 1. desember 2019 består den av 27 kommissærer («kollegiet»), utpekt av medlemslandenes regjeringer for en periode på fem år. Kommisjonen er organisert i en rekke generaldirektorater («DGer») som ledes av en kommissær. Kommisjonens president velges blant kommissærene av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd.
Ministerrådet
Ministerrådet (Council of the European Union), også kalt Rådet, er EU-landenes statsråder som møtes for å sette politisk saksliste. Rådet vedtar lover sammen med Parlamentet.
Europaparlamentet
Europaparlamentet (European Parliament), også benevnt Parlamentet, utgjør sammen med Rådet den lovgivende makten i EU. Det er Parlamentet som er EUs folkevalgte organ. Hvert femte år velger EUs innbyggere representanter til parlamentet. Disse representantene kalles MEPs (Members of the European Parliament). Antallet MEPs fra hvert land er forholdsmessig til innbyggertallet.
Det europeiske råd
Det europeiske råd (European Council) består av stats- og regjeringsledere fra EUs 27 medlemsland i tillegg til Ministerrådets president og Kommisjonens president. De møtes minst to ganger i halvåret, og ellers ved behov. Disse møtene blir også kalt EUs toppmøter.
EFTA-institusjonene
EFTA har to sentrale institusjoner til EØS-avtalen: EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen.
EFTAs overvåkningsorgan
EFTAs overvåkningsorgan (European Surveillance Authority) også kalt ESA skal føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i Norge, Island og Lichenstein (EØS/ EFTA-landene). Kontrollen skal dekke både hvordan EØS-reglene gjennomføres i nasjonal rett, og hvordan de senere håndheves av nasjonale og lokale myndigheter. ESA kan iverksette undersøkelser på eget initiativ eller på grunnlag av klage, enten fra andre EØS-land, fra EU-organer eller fra private aktører eller personer. Dersom ESA finner at et EØS/EFTA-land ikke har oppfylt sine EØS-forpliktelser, har organet mulighet til å innlede en formell traktatbruddssak, som i siste instans kan bringes inn for EFTA-domstolen. ESA ledes av et kollegium med tre medlemmer som representerer hvert av de tre EØS/EFTA-landene. Kollegiet fatter vedtak med simpelt flertall.
EFTA-domstolen
EFTA-domstolen avgjør EØS-rettslige spørsmål som oppstår i EFTA. Domstolen består av tre dommere som er oppnevnt fra Norge; Island; og Lichenstein (EØS/EFTA-landene). Domstolen behandler saker om traktatsbrudd anlagt av EFTAs overvåkningsprogram (ESA) eller EØS/EFTA-landene. Dette gjelder først og fremst mangelfull eller feilaktig gjennomføring av EØS-regelverk. Domstolen tar også stilling til søksmål fra private eller offentlige institusjoner mot ESA, f.eks. i saker om ulovlig statsstøtte. Videre kan EFTA-domstolen avgi rådgivende uttalelser om tolkningen av EØS-rettslige spørsmål etter anmodning fra nasjonale domstoler i et av EØS/EFTA-landene.
EU/EFTA fellesorgan
EU og EFTA har også to fellesorganer som er helt sentrale for samarbeidet: EØS-rådet og EØS-komitéen.
EØS-rådet
EØS-rådet (EEA Council) er det øverste samarbeidsorganet mellom EU og EØS/EFTA-landene. EØS-rådet har som oppgave å gi EØS-avtalen politisk framdrift og vurdere hvordan avtalen samlet sett virker og utvikler seg. EØS-rådet møtes to ganger i året og er sammensatt av et regjeringsmedlem (normalt utenriksministrene) fra Norge, Island og Lichenstein, én representant for Ministerrådet (formannskapslandet) og en representant for Europakommisjonen.
EØS-komitéen
EØS-komitéen sin hovedoppgave er å fatte bindende vedtak om innlemmelse av nytt EU-regelverk i EØS-avtalen. Komitémedlemmene består av representanter fra EFTAs faste komité fra Norge, Island og Lichenstein (normalt EU-ambassadørene med assistanse fra EFTA-sekretariatet) og representanter fra Europakommisjonen. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) deltar som observatør og har talerett i saker som berører dets ansvarsområde. EØS-komiteen møtes ca. syv ganger årlig. EFTAS faste komité møtes forut for EØS-komitéens møter.
Norsk representasjon i EØS
De norske representantene i EØS-institusjonene og nasjonale myndigheter som påvirker EØS-saker er Den norske EU-delegasjonen, Europautvalget, Stortingets EU/EØS-delegasjoner og Fagkomitéene på Stortinget.
Den norske EU-delegasjonen
Den norske EU-delegasjonen representerer Regjeringen overfor EU på alle EU-relaterte områder som berører Norge. Delegasjonen er Norges største utenriksstasjon og holder til i Norway House i Brussel. Delegasjonen ledes av Norges EU-ambassadør, som representerer Norge i EFTAs faste komité og EØS-komitéen. Delegasjonen har utsendinger (fagråder) fra nesten samtlige norske departementer. Delegasjonen skal blant annet følge og analysere utviklingen i EU-samarbeidet på områder som er viktige for Norge og holde departementene løpende orientert, samt fremme norske bidrag, synspunkter og innspill overfor EU-institusjonene, EFTA-sekretariatet og EFTAs overvåkningsorgan og bidra til å identifisere og utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen Schengen-samarbeidet og det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet med EU. De ansatte skal også bidra til økt kunnskap og kompetanse om EU- og EØS-spørsmål i Norge, og overfor dem som besøker eller kontakter EU-delegasjonen.
Stortingets delegasjoner til Europa
De fleste stortingsrepresentantene er medlem av en eller flere internasjonale delegasjoner. Når det gjelder EU/EØS-arbeidet, er Stortingets delegasjoner til følgende institusjoner relevante:
Europautvalget
Europautvalget er Stortingets organ for konsultasjoner med regjeringen om aktuelle EU/EØS-spørsmål. Utvalget behandler EU-rettsakter som skal opp til behandling i EØS-komitéen. Fra Stortingets side består Europautvalget av representantene i utenrikskomiteen og Stortingets EFTA/EØS-delegasjon. Andre fagkomitéer blir kalt inn dersom aktuelle saker angår deres arbeidsområde. Fra regjeringens side deltar utenriksministeren og eventuelt andre ministere ved behov. Lederen av utenrikskomitéen leder Europautvalget.
Fagkomitéene
De senere årene har fagkomitéene på Stortinget fått en viktigere rolle i EU/EØS-arbeidet. Komitéene har rett til å følge EU/EØS-saker som faller innenfor deres arbeidsområde. De har anledning til å stille skriftlige spørsmål om EU/EØS-saker til statsråden med fagansvar for saken. Fagkomitéene har dessuten anledning til å avgi uttalelser til Europautvalget dersom det er flertall for det i komitéen.
Nyheter

Sirkulærøkonomi kan gjøre tungindustri mer klimavennlig, viser rapport
Bedre materialhåndtering og mer gjenbruk og gjenvinning vil også redusere EUs importavhenighet.

Strategi for bærekraftige og sirkulære tekstiler (2023)
For å fremme en bærekraftig og sirkulær tekstilsektor i EØS, foreslås det tiltak som krav til økodesign, forbud mot destruksjon av usolgte tekstiler, innføring av digitale produktpass, håndtering av mikroplastutslipp, og utvidet produsentansvar.
Clean Industrial Deal
Clean Industrial Deal representerer en ny retning i EU etter Green Deal, med et skifte i bærekraftspolitikken mot industri, ressurstilgang og sikkerhet. Klimamålene fra Green Deal opprettholdes, men med et endret fokus. Hva kan dette bety for sirkulærøkonomi i Norge?






